Vi hadde også en lagskonkurranse på torsdagen med en del morsomme “poster”, blant annet skokremboks-sanking og å bevege seg tre ganger fram og tilbake i plasthall og bruke like lang tid på alle tre strekkene.  På sistnevnte post benyttet lagføreren til rom 120 seg av eks-marsj, med ordentlig helt om marsj. Tror han vant! Hehe.

Signal hadde også to oppdrag fredagen, som var på Strandlykja og Midtskogen. På begge steder ble det holdt taler om hendelsene 9. april 1940.

Mer oppmarsjtrening ble det også i løpet av uka, og sol var det også. Solbrent? Ja!

Vi har også gått hele ola-drillen i parade og fått besøk av en frilanser som var interessert i å lage innlegg i alle landets lokalaviser og oss i kp3. Da ble det fotografering i plasthall og senere intervju over telefon.

Utrolig nok har vi faktisk fått skutt i tillegg! På bane, naturlig nok. Det som ikke er så gøy med dette er etterarbeidet med å pusse våpenet – tar gruelig lang tid. Ble forsåvidt ikke godkjent hos de fleste på inspeksjonen før innlevering, heller…

Da ble det endelig påskeperm! Signalvinteren er stort sett over, noe som egentlig er ganske deilig. Vi har ihvertfall fått nok av Holmenkollen!

*

17/3: Alt befal samlet for å se alle delene av ola-drillen sammensatt, inkludert trommestunt. Mange nerver ute og gikk der, ja!

*

18/3: Signal og deler av drill hadde nytt oppdrag i Holmenkollen på kveldstid. Etter endt oppdrag ble signal igjen for å ta ned de nærmere 50 flaggene.

*

19/3: Vår første oppmarsjtrening utenfor leir! Vi tok veien opp til Voksen skole og tilbake igjen, med en liten pause.

*

20/3: Signaloppdrag i Holmenkollen.

*

21/3: Signaloppdrag i Holmenkollen.

*

Torsdag reiste signalkorpset til Drammen for å ønske Kongen velkommen til og farvel fra skiløpet i byen. Det ble spilt diverse signalmarsjer som ”pausemusikk” mens vi ventet på hans ankomst, deretter Parademarsj da bilen endelig svingte inn på plassen og døren ble åpnet. Rød løper og greier. Mellom åpningen og avslutningen fikk vi gå ut og se på rennet, og fikk vel noen ekstra blikk fra publikummerne. Ekstra skummelt var det med spittsko i en tettpakket folkemengde!

*

Helgen var to fulle dager i Holmenkollen, med mange inn- og utmarsjer på ulike åpninger og premieseremonier. I tillegg var det Holmenkollsøndag, så hovedkorpset kom en tur og spilte musikk nedenfor hoppet. Dagen var endelig kommet for signal til å stå oppe på kulen! Vi klatret oss opp trappene ved siden av underhoppet, og våget oss ut på snøen. De fleste hadde vel forventet å stå på noen planker eller lignende, men neida – da vi hadde fått plassert oss der vi skulle stå, kommer en mann og kommanderer oss til å løfte på beina så han kan hugge spaden ned i snøen og lage noen hakk der vi kunne stå delvis trygt. Fungerte jo greit nok, det! Det var en ufattelig fin utsikt der oppe ifra, kunne jo nesten se helt hjem. =) Hovedkorps ble dessuten veldig små der de sto nede på speaker-anlegget! En opplevelse, definitivt. =) Det som var litt mindre godt mottatt var de rundt 20 minuttene med pause vi fikk de siste fem og en halv timene. Middag ble det heller ingenting av, ettersom det tydeligvis var veldig nødvendig å stå ute i tre kvarter før vi skulle inn på arenaen, og maten ble oppspist av noen andre mens vi hadde dødtiden vår der ute… Det var ganske dårlig stemning den kvelden, kan du si. Menmen, en ny uke skal nok gjøre saken bedre.

*

Uken startet med en løpetur til Holmenkollen – forfriskende! Dagen videre besto av første leksjon av musikk egendel i drillen. Musikken er General Cederschiöld, som ingen hadde hørt før. Med bare fire uker før påske og Gardesjefens inspeksjon var vel omtrent alle litt nervøse for hvordan innlæring av full ola-drill ville gå. Inkludert meg!

Mer tjeneste i full gru denne uka, samt leksjon i hjerte- og lungeredning. Her fikk vi prøve oss på ordentlig dokke og greier. Ganske interessant. =) For første gang på lenge var også signal i styrkerommet med vår kjære dirigent, det har vært altfor lenge siden.

*

Onsdag var vi med på åpningen av Holmenkollen. Opprinnelig var planen at vi skulle stå oppe på kulen og spille, men neida, Oslos kjære ordfører mente det ikke var trygt nok å stå der, så da ble vi heller plassert nede på en betongkloss over speaker-anlegget. Takk! Det var i det minste noen folk der og så på, heldigvis. På toppen av det hele måtte vi stå vendt mot publikum, ikke mot bakken, så vi fikk ikke sett hva som foregikk der… Da vi var ferdige med spillingen fikk vi tilbud om å spise oppe i Holmenkollen, og takket ja til det. Angret kanskje litt da vi fant ut at det besto av å klatre opp 88 digre trappetrinn og en del meter til bestående av oppoverbakke, og gryteretten var 50 % sopp. Menmen, da har vi fått den erfaringen også!

Forflytningen i drillen – Michael Jackson – fikk vi også et innblikk i, og vi gikk utrolig fort framover! Etter bare to ”gjennomkjøringer” som var veldig oppdelt (rett etter at vi hadde fått vite hva vi skulle gjøre hvor og når), skulle instrumenter på og sangen spilles under utførelsen. Det gikk overraskende bra! Ganske fascinerende hvor raskt vi forbedret oss, selv om det selvfølgelig fortsatt var mye å ta tak i.

*

Drill har fått øvd inn den nye stilledelen på ganske kort tid – og det er tøft å se på! Midtpartiet (kastet) er ikke helt trygt enda, men resten av drillen er imponerende. Gleder meg til alt er på plass! =) Ellers har spitten blitt ødelagt allerede, på under en uke! Hvordan skal resten av året gå..?

Ikke bedre ble den av en helg med prøve-VM i Holmenkollen, med nypålagt grus / stein og en evig lang marsjrute fram og tilbake gjentatte ganger. Søndag var det Barnas Holmenkolldag i Frognerparken, der ski og staver veivet ukontrollert rundt! Vi var med på å heie og gi ut premier ved mål. Morsomt! =) Tror jeg må gi opp spitten nå…

*
Flink  som jeg var greide jeg å klemme fingeren i døra på kuben, så den er fin og hoven med blålilla blodblemmer og greier. Deilig med KBE rett etterpå der vi løp med skistaver! Vi fikk utdelt Fenrik Johansens marsj (litt skummelt, siden man begynner nesten å tiltale ham som fenrik og ikke løytnant…) i løpet av uka, hadde for første gang veldig grunnleggende våpentjeneste, og bandt opp paradetrommene igjen før oppdrag på fredag. Det trengtes! Flere runder med kobberpuss på hele tønna var ikke nok til å fjerne alle flekkene, men heldigvis var de nesten ikke synlige. Fredagens oppdrag besto av å spille på åpningen av hovedlandsrennet på ski. Det ble ekstra god stemning da vi oppdaget at hvileområdet vårt ikke var noe mindre enn en trailer! Ordentlig fin både utenpå og inni, og vi ble vartet opp med mat og godsaker. =)

*

Etter oppdrag og deretter slo med drilltroppen på fredag var det permvask for alle, men hvem var det som ikke fikk perm? Joda, signal. Blir mange slike helger fremover, føler jeg! Lørdag var det premieutdeling like ved Gardermoen, der vi spilte en del fanfarer og sto stille en stund. Tungt nok! Gleder meg mindre og mindre til Kongens inspeksjon… Det var mange klasser, og mange deltakere! Noen klasser besto av 39, som vi syntes var mange nok. Da de klatret seg opp til 78. plass skjønte nok de fleste at dette ville bli en rimelig lang premieseremoni…

*
Søndag besto av en ny premieutdeling på hovedlandsrennet, denne gangen ute og medmye færre deltakere. Heldigvis! Jeg var en av reservene, og kom i M-70 (også kjent som permuniform). Fikk være litt paparazzi og greier, ganske deilig å slippe tromma i blant!

Ellers har det blitt forbud mot å drikke vann fra springen her grunnet bakteriefrykt. Det er fint å komme i messa til middag og se at den eneste muligheten for drikke til måltidet er te eller kaffe!

*

Onsdag morgen sto vi klare til KBE, og etter litt ”lett” oppvarming med push, planke og spensthopp med sekken klistret til ryggen ble det en ganske åpenbar kondisjonstrening – ”Idag vil jeg vite hvilket lag som er raskest til Bogstad gård! Sett i marsj.” Så da var det bare å peise på. Det er visst bare 4,3 km dit, men med alle oppoverbakkene og med litt for tung sekk og nesten konstant løping og bare gutter på laget var det ille nok! Gjett hvem som ble dyttet og pushet på store deler av veien? Mm. Helt utkjørt halvveis, så litt kameratredning ble det etterhvert. Av ni lag ble vi nummer to! Var ganske fornøyd da, ja. En litt roligere tur tilbake, heldigvis. Det var nok flere som ble kjørt seg godt denne morgenen!

Etter løpeturen gjorde vi klar for oppdrag, som gikk ut på å spille på vinteraktivitetsdagen til Skådalen kompetansesenter for døvblindfødte. Her ble det åpningsfanfare før alle deltagerne fikk startnummer og stelte seg i kø for aking. En lang tone ble spilt fra hornblåseren hver gang en person satte utfor. Veldig god stemning! Det ble servert pølser og brus, vafler og kake. De som ville fikk prøve instrumentene våre, og både militære og sivile koste seg. =) Vi ble fraktet hjem og skulle innta middag, men den orket ingen av oss etter oppvartningen vi akkurat hadde fått!

*

På torsdag kom faktisk cargoen til leir, og da vi pakket ut uniformene (som da hadde ligget nedstappet i 1,5 uke ble vi møtt av et innbydende syn: Blå mugg under hele sålen på skoene, og flere hadde også svart sopp voksende som et tykt teppe inni skoene. Digg! Da ble det vask,skrubbing og antibac for å få frisket opp litt. Muggen hadde også spredt seg til dressposene, og noen hadde til og med vært så uheldig å få det på selve paradeuniformen…

*

Ny KBE, også denne med ferdig pakket sekk. Det ble en blanding av styrke og stafett, for det meste uten, men også med sekk. For å gjøre det originalt gikk stafetten ut på å ta på blomsterkassen på den andre siden av en diger snøhaug på eks-plass. ”Det er ikke lov til å løpe rundt – alle skal løpe i en rett linje mot målet!” var meldingen vi fikk. Ok! Da gikk altså løpeturen opp 3-4 meter på snøhaugen, og det var ikke alle som holdt seg på beina hele veien.  =) Med diverse varianter av saltoer ned det bratteste partiet var det rimelig underholdende!

Etter KBE-en startet den vanlige dagen vår, med vask og frokost før oppstilling. Vi hadde en de-brief om Australiaturen med både kompanisjef og Gardesjefen. Permvask ble gjennomført med påfølgende perm. To permhelger på rad? Det er første gang… Men den trengtes, ettersom signalkorpsets neste perm ikke blir før til påske!

Med iskrem til ”dessert” ble vi etterhvert ferdige med lunsjen, og turen fortsatte til Manly Beach. Det ble bading, innsmøring av solkrem, soling, sandkunst (i form av mannlig og kvinnelig modell, i tillegg til Huseby leir i miniatyr), og forsøk på litt kortskriving. Etter en god stund i varmen tok vi turen tilbake til Sydney med ferje, og det var utrolig fint å komme inn mot byen i finværet! På kvelden gikk vi ut og spiste før vi tok turen inn på en bar og koste oss der. De fleste av oss kom seg hjem til riktig tid, noen ble fem minutter for sene på grunn av omkjøring. Det fikk de lide for dagen etter med tidlig innpassering og oppstilling på morgenen…

*

Mange gode, solbrente folk! Dagen etter dagen var det bare røde ansikter og overkropper overalt. Flaks at paraden ikke skulle på igjen på en stund… =) Dagen min startet med frokost og ferdigskriving av kort før rom 140 tok seg en bytur med shopping og spising før veien gikk rett til Bondi Beach. Enda en god dag på stranda, folk skrapte opp magen på surfebrett og greier. Deilig å ta på aftersun etterpå da! Middagen ble på en italiensk restaurant denne kvelden.

*

Onsdag, altså reisedagen, ble brukt på pakking, isspising, avslapping og et siste farvel med kokken. ”I will miss you!” sa han med et trist uttrykk. Uff! Bagasjen ble linet utenfor på gresset før vi lastet alt inn på buss og reiste til flyplassen. Hjemreisen var enda lenger enn turen til, ettersom vi ventet i over åtte timer tilsammen på mellomlandingene. Lange køer og kontroller kortet ikke akkurat ned tiden! Perm var egentlig planlagt fredag ettermiddag, men kompanisjefen var i godt humør og slapp oss rett etter hjemkomst torsdag kveld. Langperm til og med mandag! =)

Etter dette ble det vanlig slo og drilltrening for oss selv. Fortsatt med synging, som da ble overhørt av et større publikum. Majoren ga oss tilbakemelding på at de var så imponerte over hva vi presterte selv uten instrumenter, og da spesielt sangen vår. ”Jeg synes ikke vi kan kaste bort det potensialet deres, så i går kveld satt jeg og nynnet meg fram til noen flere stemmer på Loch Lomond!” Så ble det sangøvelse etter sloen, der tenor og alt (deriblant jeg) fikk understemmer. Litt kort varsel, men det gikk da bra etter litt øvelse! Trestemt sang er ikke verst.

Etter litt fri disp var det tid for signalkorpset og valthornistene å vende nesa mot stadion igjen. Igjen ble det mye venting på tribunen, tilsammen to timer. TTT – ting tar tid. Velkjent begrep i forsvaret, og jammen meg er det sant. Det var øvelse til åpningsfanfaren, og da det endelig var vår tur ble vi plassert litt rundt omkring oppe i borgen og nede på gresset. Det ble for mange på borgen (eller stillaset, som veivet frem og tilbake), så hornblåserne ble flyttet ned på selve arenaen, mens signaltrommene fikk stå med trommeslagere fra The Royal Marines på det øverste platået av den fremste delen av borgen, rett over inngangsdørene. Gøy! =)

Vel hjemme på colleget la jeg meg tidlig, og ble vekket kl. 23 av roping og banking på dørene. Forferdelig irriterende! Jeg trodde det var folk som hadde vært ute og var i litt for godt humør, men det viste seg at det var cargoen som endelig hadde funnet veien til Sydney og universitetet. Da ble det oppstilling, heldigvis i sivilt, ute på gressplenen, avmelding og annet styr før vi fikk begynt innlastingen. Det gikk relativt greit, og allerede tre kvarter senere var alt i ”hus”. Gongen hadde med seg en edderkopp med et ihvertfall 10 cm spenn på beina, som ingen egentlig vet hvor ble av…

*

Opp kl. 5.00 for å kunne starte dagen tidlig med fellestrening på St. Paul’s. Vi hadde to fulle gjennomkjøringer av hele programmet, inkludert åpningsfanfare og finale med alle deltakerne. Det betød en del venting, mye solkrem og vannflasker. Etter lunsj bar det igjen til stadion, denne gangen medbringende paradesko og hatt, hvor to nye gjennomkjøringer ventet. For min del ble den ene med tromme og den andre på gong i stageband. Den siste gjennomkjøringen hadde vi virkelig værgudene med oss – regnet fosset i alle retninger, og vinden lagde full storm. Der jeg sto på sidelinja veltet jeg nesten overende, og gongen fikk nesten samme skjebnen. To personer som jobbet på tattooen kom løpende til unnsetning, og lå nesten flate på bakken for å holde gongen på plass. Jeg måtte jo slå mine slag, og hadde fått melding om å bare røske til for å få god nok lyd. De stakkars menneskene hadde ørene en halv meter fra gongen, og etter det siste, uforutsette slaget (som selvfølgelig skulle være ekstra sterkt) hørte jeg ”Ouuuch!” fra dem begge… Ti sekunder senere kommer en annen mann løpende med hørselsvern! ”No, no, it’s too late…” hører jeg der nede fra bakken. Uff, jeg unnskyldet meg og fikk litt dårlig samvittighet, men kunne ikke gjøre så mye med saken.

Under hele gjennomkjøringen sto jeg og myste og blunket konstant for å få vekk regnet fra øynene, men greide bare å få noen få glimt av hva som skjedde på banen. Det var helt utrolig å se at de andre faktisk greide å gå drillen sånn som været var! Da ble jeg stolt, det var veldig spesielt. Dette kommer til å bli en av de tingene fra turen jeg vil huske best. =) Vi kom oss hjem etter en lang og tung dag, og fant senga rundt midnatt.

*

Onsdagens slo var vet egentlig den verste. Det var så varmt, og jeg ble bare mer og mer svimmel av å marsjere rundt da vi øvde på svinger og luke- / marsjkolonne. Det er virkelig noe annerledes å plutselig gå med instrument! Før vi reiste til stadion i full parade ble det nok en gang pussing av trommer, og da vi kom til hvileområdet vårt på cricketbanen og gledet oss til å kaste hatt og jakke pga. varmen, fikk vi melding om at de som skulle delta på åpningsfanfare måtte rett ned til stadion. Takk for den! Vi tok helt om og kom oss til stadion, og fikk etterhvert klatret opp på riktig plass. Der ble vi stående en stund før åpningsnummeret faktisk ble spilt, og det var en rimelig god solsteik. Å stå der oppe, rett bak ”rekkverket”, som bare er en meter høyt, med et litt veivende stillas og svimlende hode og kropp grunnet varme og klemmende hatt, føler man seg ikke helt trygg! Det hadde vært litt for mange meter ned til bakken hvis man besvimte der oppe… Men det skjedde heldigvis ingen. =)

Etter å ha gått drillen var alles t-skjorter dyvåte, og da var det godt å skifte til en ny en! Håret sto også til alle kanter, vel og merke bare den øverste halvdelen som hadde vært under hatten. Ganske interessante effekter man kan få i varmen… Vi kjøpte oss mat etterhvert, ettersom det ikke ble noen servering på stedet, før drill nr. 2. Denne ble filmet, så jeg tror nok de fleste begynte å få litt nerver allerede da! Jeg og de andre som ikke deltok på finalen gikk rett til bussen etter endt drillgjennomkjøring, og ble sittende og vente i nesten en time før de andre kom. Slitne og trøtte var det utrolig fristende å legge hodet bakover og bare sove i dødtiden, men neida, det er jo ikke lov i paradeuniform. Dermed ble det heller en stor kamp mot øyelokkene for å holde dem oppe, og mye dulting fra sidemannen.

*

På morgenkvisten ble det puss og press av uniform og instrument, før alle hadde musikalsk egenøving. Det vil si, nesten alle. Signaltrommer hadde mer slo-trening, som stort sett innebar overgang luke- / marsjkolonne og sving. Før avreise til stadion hadde vi felles oppstilling med selveste Gardesjefen, som ankom Australia en snau uke etter oss. Han kom med oppmuntrende ord før vi satte oss i bussen. En ting jeg forresten har glemt å nevne er at vi får politieskorte til stadion hver dag… =)

Jeg var med på åpningsfanfaren den på den første drilloppvisningen, noe jeg er veldig glad for! Det var ganske spesielt å stå der oppe på borgen og høre bulderet fra publikum da speakeren kommenterte og informerte. Selv da banen var tom utenom vi som skulle være med på åpningen, gikk det av blitzer uten stopp. Da vi endelig begynte å spille, og noen andre kom marsjerende inn, tok det helt av! Ordet blitzregn er ikke overdrevet, og da det i tillegg kom spotlight på oss var det vanskelig å ikke stå der og bare glise som en idiot. Morsomt! Selve drillen gikk vel sånn passe greit, dessverre med personlige feil her og der. Det som derimot opptok oppmerksomheten min, og som omtrent fikk meg til å glemme publikum, var hatten som en drillgardist mistet under stilledelen. Den lå pent og pyntelig på bakken akkurat der vi senere skulle marsjere fram og tilbake, ta helt om marsj og diverse annet. Litt rart å nesten få hjertebank av en hatt, men joda, det kan skje! Noen tok høye kneløft over den, andre så den ikke og sparket den bortover. Heldigvis var den fortsatt hel og ikke inntråkket da vi fikk den levert tilbake etter tattooen. Ganske imponerende, vil jeg si! =) Etter finalen kom vi oss inn i bussene og kjørte etterhvert tilbake til colleget. Da var det tid for puss og press, for uniformen og trommene måtte være strøkne til neste morgen. Senga fant vi nærmere kl. 1.30, og noen timers søvn ble det før neste oppdrag var i gang.

*

Etter en tidlig frokost hoppet vi i paradeuniformen og satte av gårde mot Operahuset. Yes, da var det photoshoot! Hele kompaniet med alle gardister og befal, samt Gardesjefen. Signaltrommene, stortromma og to tubaer var også linet opp foran oss. Fotografen var ivrig på avtrekkeren, og tok vel noen hundre bilder fra ti forskjellige vinkler virket det som. Vi fikk også med oss Alex Chan på noen bilder, det australske befalet som fungerte som vår kontaktperson gjennom hele oppholdet. Mot slutten kom det dessuten en gruppe med brannmenn og lurte på hvem vi var. Brannmennene var frivillige fra hele Australia, som skulle løpe tvers over USA og samle inn penger på veien. Innsamlingen var til minne om brannmennene som ofret livene sine da Twin Towers forsvant… Ganske rørende. =) De ble også med på noen bilder før vi kom oss inn i bussene igjen og trodde vi var ferdige med seansen. Men da vi kom tilbake til Wesley ble vi sendt rett opp på St. Paul’s for enda flere bilder, og det tok en stund før vi fikk gå inn og skifte til vanlig arbeidsuniform og kjøre på med slo.

Etter lunsj skulle håret opp igjen for andre gang denne dagen – hårgeleen går så det suser! Avreise til andre tattoogjennomføring, med litt mer fri før drillen, ettersom jeg ikke var med på åpningen denne dagen. Spitting av beltet var et must hver dag, og det er søren meg enklere å spitte i varmere strøk enn hjemme i kalde Norge! Ellers var det mental forberedelse med en hel gjennomkjøring av drillen i hodet, rommøter, ekstra hårforbedring og finpuss av instrument og uniform som sto på programmet. Denne gjennomkjøringen var litt bedre enn gårsdagens, men fortsatt med noen personlige feil og uhell. En knekt klarinett, som det er lite sannsynlig at noen i publikum merket, heldigvis. Selv var jeg så opptatt av å holdte på riktig person midt i drillen at jeg glemte å skru av seidene før Norwegian Dance… Så da ble det mime-spilling første halvdel av den sangen. =) Den mest imponerende hendelsen var en signalhornblåser som hadde litt for mye snert på siste helt om marsj i Gammel Jæger – det gikk rett ned på tredjeslaget! Ikke rart, med vått gress og greier. Hun kom seg opp igjen raskere enn hun falt, og var visstnok innrettet hele tiden, relativt imponerende! Heldigvis gikk det bra med henne, men hornet fikk seg nok et lite arr…

Igjen var jeg med på finalen, og sto der pent og pyntelig i ro mens alle fellesnumrene ble spilt. Det tærer rimelig mye på skuldrene, selv om det ikke er mer enn ti kilo vi bærer på. Det har vel stort sett å gjøre med at vekten bare er på én skulder… Misunner stortromma der! Litt puss og press av uniformen ble det denne kvelden også, før sengetid.

*

Formiddagen på lørdagen ble det full paradeoverhaling, inkluderende knappepuss og slikt. Dette var dagen da jeg skulle prøve meg på gongen for første gang i skarp gjennomføring – andre gang totalt sett. Hele tattooen skulle dessuten bli filmet denne kvelden, og alle setene var utsolgt. Viktig å være ekstra spittet og fin da! Midt i trommepussingen (som jeg forsåvidt ikke hadde trengt, men det hadde blitt til en vane å dra over den daglig) kom Mathisen inn og tok fra meg tromma, og mente at siden han skulle bruke den den dagen var det hans ansvar å pusse den. Ok? Greit for meg, mer tid til å slappe av… =)

Gjennomføringen av drillen gikk stort sett bra, og jeg besto gongspillingen. Majoren var fornøyd med hele stagebandet, og en trombonist sa at dette faktisk var den første gangen hun hadde hørt gongen! Hehe. Var fornøyd da, ja. Litt regn fikk vi, og trommene ble som vanlig seende ut deretter. Nok en gang ble det en snau times venting i bussen før vi rullet tilbake. Etter dusj og skift dro vel nesten hele kompaniet ut, og mange til college-baren. Jada, en bar inne på campus! Ikke verst. Mange kjentfolk der altså – ikke bare gardister, men en håndfull befal også! Interessant. =) I løpet av kvelden ble det sekkepipe-battle, hehe. Det var morsomt i begynnelsen, men etter ti runder begynte de fleste å ha fått nok av den ensformige pipingen som gjorde det nesten umulig å snakke sammen. Alle kom seg inn før tiden for innpassering i leiren, og inspiserende befal sto med haukeblikk for å se at alle kom med klart blikk og klar gange…

*

Nok en tattoo-dag, og fram til vi reiste til stadion gikk den som vanlig med til puss og press, samt en gjennomkjøring av drillen. Da vi kom dit ble signaltrommene med på en liten photoshoot på stadion, både alene og sammen med The Royal Marines og Middlesex County Volunteers Fifes & Drums. Allerede da begynte publikum å finne seg til rette på tribunen – to og en halv time før start! Da vi var ferdige med poseringen forflyttet vi oss til en tennisbane rett utenfor stadion, der blant andre Top Secret Drum Corps og New Zealand Army Band hadde samlet seg. Vi spilte litt for hverandre, og det var ganske tøft å stå to meter unna Top Secret mens de gjennomførte opplegget sitt. =) Nok en full tattoo med både åpning, drill og avslutning ble gjennomført med enda bedre resultat enn tidligere, dog med færre på tribunene. Rett etter hjemkomst pakket vi instrumentene og hang uniformen til tørk. ”Dersom uniformen ikke har tørket til i morgen, bruk strykejern og få den tørr – den SKAL pakkes og sendes i dresspose i morgen tidlig, og da SKAL den være tørr!” var meldingen vi fikk fra befal.

*

Onsdagen på rom 140 startet litt før 4.30, da alle sto tidlig opp for å synge bursdagssang for Graffer, som fylte 20 år. Med et lite ”kort”, cola og sjokolade ble hun vekt litt tidligere enn planlagt, men sånn fikk det bare være!  Det var som vanlig vasking av alle rom, sengestrekk og litt tidligere frokost enn vanlig, før bussene rullet avgårde ferdig opplastet kl. 7.00. Hatt og paradebelte var håndbagasje i tillegg til stridssekken.

Da vi kom til Gardermoen var det en liten samling før vi stelte oss i en ganske lang innsjekkingskø. Jeg fikk også snakket noen ord med broren min, siden han tilfeldigvis var på flyplassen akkurat da. Koselig sammentreff! Vel gjennom alle kontroller ruslet musikktropp gruppevis, mens drill stilte trofast opp på blokk før de gikk videre il tax free. Hehe. =) Den første flyturen gikk veldig greit, og vel framme i Frankfurt ble vi først tatt med buss inn til terminalen, og deretter videre med tog for å komme til den andre terminalen. Stor flyplass! Vi kom oss videre inn i et større fly, tilhørende Emiratene. Her var det tv-skjerm og telefon, med underholdning for flere døgn. Det gjorde den seks timer lange turen til Dubai litt kortere. Da vi kom fram dit bar det rett til vår tredje sikkerhetskontroll etter avreise, med LANG kø, og rett til neste gate. Det å se et skilt som viser vei til gate 360 og anslått tid det tar å komme seg dit, vekker en liten tanke om hvilken størrelse denne flyplassen også har.

Neste flytur, heldigvis også med innebygd personlig tv, varte bare i 14 timer. Jeg skal aldri klage på en femtimers flytur igjen. Jeg trodde ikke det skulle være mulig å gå drill igjen, man ble jo nærmest låst fast i sittestilling! Det var veldig godt og varmt i Australia, som forventet! En siste sikkerhetskontroll med utfylling av skjema måtte gjennomføres før vi fikk gå til bussene som skulle ta oss videre. ”Har du med deg deler av dyr inn i landet?” var et av spørsmålene. Hæh? Hvem i all verden tar med seg deler av dyr i bagasjen? For et spørsmål, tenkte jeg… Men endte jo opp med å måtte krysse av ”ja” i ruta ved siden av, for plymmen i hatten er jo laget av bøffelhår… =)

Med ca. 1 times søvn i løpet av hele turen var det godt å kunne legge seg noen timer etter ankomst. Før det måtte vi få informasjon om universitetet vi skulle bo på, Wesley College, oppstilling morgenen etter og diverse annet. Bygningene er gamle, og veldig fine. Spesielt utenpå, soverommene var ikke i helt samme stil, men vi klagde ikke. Ingen kakerlakker eller andre småkryp på rommet mitt, heldigvis, men det var flere andre som måtte lide med det… Alle bodde på enmannsrom, noe jeg egentlig ikke hadde lyst til, men det viste seg å være veldig greit.

*

Ettersom vi etter ankomst hadde ”fløyet” vekk 10 timer, kom fredagen raskere enn vanlig. Etter å ha gått til sengs 1.30 natten før og med fullt jetlag i hodet, fikk vi ha senere oppstilling enn vanlig, heldigvis. Naturlig nok var den i full uniform, dog med sommerbrett på ermene og med patruljehatt og solbriller. Pent! Håret måtte også opp, men med all luftfuktigheten og varmet dunstet alt av spray og gelé før det fikk satt seg i håret omtrent. Nytteløst å få det til å sitte inntil, selv innendørs! Heldigvis fikk vi ingen klager, men hadde det vært hjemme i Norge hadde det nok vært annerledes…

Starten av dagen fikk vi fri disp til å gå rundt i nærområdet og bli litt kjent med universitetsområdet og veien til byen. Vi fant reklameplakater for EMT (Edinburgh Military Tattoo), som jo var grunnen til at vi reiste, og vi så folket fra Trinidad og Tobago som lastet inn på sitt college. På ettermiddagen ble vi kommandert venting på cargo (med paradeuniform og instrumentkasser) inne på colleget, og vi satt pent og pyntelig i over en time og spittet belter mens vi ventet. Vi fikk til slutt meldingen om at ”den kommer i morgen”, og fikk bruke enda noen timer på å traske rundt i nærområdet før vi tok kvelden. Det er utrolig fin natur her, koselige parker og gamle bygninger. Varmen er også deilig, ihvertfall i sivilt!

*

Lørdagen startet også med oppstilling, men denne til vanlig tid. Ettersom vi bare trengte å ha romorden på stell, og ikke vask av samtlige områder, fikk man likevel tid til å stå opp litt senere enn i Huseby. Køen til frokosten tok likevel mange ganger lenger tid å komme seg gjennom enn det den gjør i leir, og for å faktisk kunne begynne å ta seg mat i løpet av de fem første minuttene måtte man stille seg opp 10-15 min før ”messa” åpnet. Dette var køen til varmmat, deretter var det en ny kø til brød og pålegg. Det tok ikke akkurat kortere tid at halvparten skulle lage toast, heller!

En annen ting var sengestrekken, som var helt umulig! En halvtime ble brukt på å rett og slett få to laken til å ligge stramt og ”linet” (typisk at jeg hadde streker på sengetøyet!) på madrassen. Grr. Det hadde blitt tatt en beslutning om å ikke bruke insektsteppet, men denne fikk vi kontra på samme kveld. =)

Vi kom oss til oppstilling, og startet dagen med slo. Første gang på gress, og det var annerledes, som det heter, ikke noe vanskeligere enn i plasthall… Selv om det kanskje ikke er helt sant, er det jo riktig tankegang. =) Så der gikk vi, uten instrumenter, men likevel i bære- og spillestilling, og sang drillen. Mange patruljehatter gikk i bakken da vi øvde på helt om marsj, og deretter ble hakereimen et påbud. Vi slet med inntretning, og særlig avstand i side (altså for signaltrommene). Hva kan du forvente når du skal se rett fram mens du skal finne nøyaktig riktig avstand til en person som er kledd i helt like farger som underlaget? Det ble mye pes for det, men etter ekstra trening fikk vi det ganske bra til. Det å få instrumenter etterhvert vil nok også hjelpe.

Det var overskyet hele drilløvelsen, men likevel utrolig varmt. Ekstra vann ble delt ut til alle, og det var godt med litt kaldtvann i tillegg til det som befant seg i vannflaskene (termosene) våre som hadde godgjort seg i solsteiken. Ved endt trening ble det bursdagspush på Graffer og Røe – man slipper ikke unna, uansett hvor vi er hen. =) Vi har dessuten fått et par store fans på besøk! Foreldrene til Lundby, som kom for å overvære treningene våre og den ene tattooen. Med norske capser og hvite, røde og blå klær var de gode supportere. Det kaller jeg støttende foreldre!

Ettermiddagen ble brukt til å slappe av på Bondi Beach (det tok vel to timer for oss å komme seg dit, siden vi ikke visste på forhånd den raskeste veien…). Først tok vi en matbit, og jeg greide selvfølgelig, med min høye IQ, å sprute ketchup på det hvite skjørtet mitt. Yes! Det ble litt bading, og deretter å kose seg med en øl (cider i mitt tilfelle) eller to etterpå på en liten cafe. Taxituren tilbake til Wesley var betydelig kortere enn buss-, tog- og bussturen på vei til!

*

Søndag var det igjen drilløvelse, men med litt ekstra venting. Det var nemlig med nesten samtlige deltakere på tattooen, på St. Paul’s Oval bak colleget vårt. Vi fikk også en slags velkomst av lederne av tattooen. Enda mer beltespitting fulgte, på eget insj i troppen, før vi i neste omgang kjølte oss ned med god is. Så bar det av gårde til Aussie Stadium, der vi stort sett oppholdt oss på tribunen i 1,5 t før det ble vår tur. Vi fikk vel gått noen få deler av drillen før tiden vår var ute. Fortsatt syngende, ettersom instrumentene fortsatt ikke hadde ankommet. Det vi nå fikk vite var at de kom om to dager – de hadde blitt stoppet i Kina, og drillvåpnene til drilltroppen var fortsatt i Amsterdam. Hvorfor? Fordi et annet deltagende korps – det blir litt slemt å nevne hvilket – hadde gjemt mat blant sine instrumenter. Mat er jo en av de utallige tingene du ikke har lov til å ta med inn i Australia, og når noen da prøver å smugle det inn, må alle andre cargo-kasser gjennomsøkes før de kan sendes videre. Ettersom dette korpset hadde sendt sine instrumenter tidligere enn oss, hadde de instrumenter å spille allerede da vi kom. Rettferdig, det der!

Tilbake på colleget ble noen gardister overrasket av ”possum” – pungdyr inne i gangen. Det er ikke sjeldent de kommer på besøk, og selv om de dukket opp flere ganger mens vi var der, fikk jeg dessverre aldri sett det selv.

Ellers har folk begynt å bli solbrente, hovedsaklig det velkjente t-skjorte og drillhansker-skillet på armene. Veldig kledelig! =)